fredag, mai 09, 2008

Olje, symjetur og pesos

Olja er inntektskjelde nummer éin i Mexico. Det blir sagt at olja vil ta slutt om 10-12 aar. Kva skjer daa? Hadde det eksistert eit meksikansk oljefond, saa hadde kanskje ikkje situasjonen vore fullt saa prekaer. I desse dagar gaar debatten heitt for seg om ei reform av PEMEX, Mexico sitt statlege og einaste oljeselskap. Reform har negative og skremjande assosiasjonar for den jamne meksikanar. Ordet privatisering vekkjer vonde minner om nedgangstider og elende. "Skal vi gi fraa oss det siste vi har til amerikansk versjon av Carlos Slim?" spoer ein seg. Reform eller ikkje. Slik situasjonen er no ser ikkje mannen i gata noko saerleg til petroleumspengane. Kvar er det daglege velferdsbroedet, eller tortillaen om du vil? Naar 60 prosent av befolkninga i verdas 12. stoerste oekonomi blir rekna for aa leve i relativ fattigdom og 25 millionar av desse lever i ekstrem fattigdom gjekk det gale ein eller annan stad. Saa daa maa ein leite etter smular fraa andre rikes bord. Migrasjon til USA tel 500 000 meksikanarar kvart aar, lovlege eller ikkje. "Mojados", - "dei vaate"- etter symjeturen over Rio Grande staar for den nest stoerste inntektskjelda til landet ved aa arbeide og tene dollar, framleis verdt meir enn pesosen, og sende pengane til moderlandet. I 2002 kom dette paa den nette sum av 12 milliardar amerikanske dollar. Gjennomsnittsmigranten har fem aars utdanning fraa grunnskule, og er fraa dei fattigaste statane Oaxaca, Chiapas og Guerrero. I USA lever dei utan forsikring og jobbar for luseloen, borte fraa heim og familie. Men forsikring har dei ikkje sett noko til i heimlandet heller, og pengane er fleir no i alle hoeve, og alt er jo for sine naeraste langt borte. Dei som er att kan yte soervis for europearar, asiatar og gringoar som tek vinterferien eller "springbreak" i Cancun, Acapulco eller Puerto Vallarta. Tursime er Mexico si tredje stoerste kjelde til inntekt og det er difor saerleg viktig for landet aa oppretthalde interessa til utlendingane. Store summar blir dermed sett av til hotellbyggjing og saa bortover. Naar sant skal seiast er det dei store hotellkjedene som verkeleg tener paa reiselysta og hugen etter solslikking, kokosnoett og tequila. Dei som gjer arbeidet er sesongarbeidarar utan arbeidsrettar som blir brukt og kasta etter behov. Livet for den gjennomsnittlege meksikanske kvinne eller mann paa til doemes Yucatan-peninsulan er ikkje ein dans paa "kvite" sine etterlatte euro eller dollar. Faktisk er det ironisk nok her ulikheiten er stoerst i landet. Daa orkanen "Emily" traff Yucatán i 2005 var regjeringa snar med aa sjaa til at turistanlegga som vart skada snart var oppe og i gang igjen. Men kva med huset til don Carlos der kone og fire born budde? Eller fiskebaaten som tente til livets opphald? Eller tacobuda til María? Kva er eigentleg grunnen til at for desse menneska, landsmennene, let stoette og hjelp fraa regjeringa vente paa seg? Dei 20 prosent rikaste i Mexico distribuerer 54 prosent av inntektene i landet medan dei 40 prosent fattigaste har skarve 13 prosent aa rutte med. I medan skin den noko ironiske logoen paa plakatar fraa ulike regjeringsdepartament : "México- ciudad con equidad" - "By med liknad".



Kjelde:
Verdsbanken